Humboldt-Universität zu Berlin - Sprach- und literaturwissenschaftliche Fakultät - Nordeuropa-Institut

Henrik Ibsens familiebakgrunn og oppvekst har blitt skildret i biografier helt siden dikterens egen levetid. Et sentralt motiv i denne fortellingen er familien Ibsens deklassering og den unge dikterens opplevelse av skammen og isolasjonen som fulgte med tapet av familieformuen. Nyere slektshistorisk og biografisk forskning viser at dette er feil. Henrik Ibsen tilhørte en elitekultur gjennom hele barndommen og forstod seg selv som en som var bedre og finere enn den jevne nordmann. Det er riktignok sant at familien hans går i oppløsning og erfarer fattigdom, men det skjer først etter at Henrik Ibsen selv for lengst har flyttet hjemmefra og er etablert som suksessrik dramatisk forfatter. 

Hva var det egentlig som skjedde med familien, og hvorfor har denne historien blitt som den har blitt? Man kan forstå familiens undergang i lys av fremveksten av Norge som en selvstendig og demokratisk rettsstat. Og man kan forklare biografenes feilaktige narrativ med legitimeringen av litteraturhistorie som en faglig disiplin. 

Henrik Ibsens triste barndom har blitt sett på som en årsak til hvorfor han brøt med sine foreldre og søsken som 22-åring og aldri mer kom tilbake til barndomsbyen. Dette bruddet er blant de mange hendelser som nå må forstås på nytt. Sannsynligvis henger bruddet sammen med den kristne vekkelsen som herjet i barndomsbyen etter han forlot den, og som fanget både venner og nær familie av Henrik Ibsen. Ibsen erklærte seg som ateist allerede i tenårene, og diktningen hans kan leses som uttrykk for en idealisme- og kristendomskritikk.