Humboldt-Universität zu Berlin - Sprach- und literaturwissenschaftliche Fakultät - Nordeuropa-Institut

Temaer fra andre verdenskrig har vært et kontinuerlig innslag i norsk litteratur helt siden krigen pågikk og fram til i dag. Men det som karakteriserer situasjonen nå, er at forfatterne selv som regel ikke har opplevd krigen og heller ikke nødvendigvis har nære slektninger som har gjort det. Spørsmålet for oss nå er dermed hvordan de primære vitnesbyrdene og annet materiale fra krigens dager inngår i vår tids litterære konstruksjoner. Vi kan skille ut to hovedtyper av romaner som har ekko fra andre verdenskrig. 1. Fiksjonsfortellinger med stort innslag av dokumentarisk materiale 2. Fiksjonsfortellinger uten dokumentarisk preg.  I forelesningen vil jeg se nærmere på fire romaner, to av den første typen, og to av den andre: Gaute Heivoll: Himmelarkivet (2008), Edvard Hoem: Mors og fars historie (2005), Øyvind Rimbereid: Som solen vokser (1996) og Aasne Linnestå: Krakow (2007). 

Ut over krigstematikken er det to interessante fellestrekk ved disse fire romanene. For det første spiller fotografier en viktig rolle både som minnesobjekter fra krigen og som en aktivitet for fiksjonspersonene i nåtiden. I de to dokumentariske romanene er det gjengitt autentiske svart-hvitt fotografier av de personene det handler om. I de to fiksjonsromanene er begge hovedpersonene sterkt berørt av fotografisk materiale fra konsentrasjonsleirene, som ikke blir gjengitt, men beskrevet, altså i form av en type ekfrase. For det andre tematiserer alle de fire romanene barnet, enten på en traumatisk måte eller med sterke spenningsfylte elementer. Andre verdenskrig og de grusomme hendelsene forbundet med den handler om eksistensielle spørsmål som liv og død, sårbarhet og angst. At barnet blir viktig i et slikt perspektiv, kan belyse hvorfor krigen også blir brukt til å kaste ekko over fiksjonsfortellinger fra vår tid der bekymring og sorg skal behandles.